Det striregner på Lutelandet denne dagen i midten av september da jeg ankommer anlegget. Vinden drar i bilen. Ingen tvil – høsten er på veg!

– Du burde vært her for et par uker siden, smiler maskinfører Rune Tjelta og forteller at siden april har været vært upåklagelig på den landfaste øya i Fjaler kommune. Til tross for sine 15 år i Stangeland, er han på sin første reisejobb, og trives godt. Han får i oppdrag av driftsingeniør Olve Østebø å ta litt ekstra vare på gjesten, altså meg. Det var før jeg gjorde min første tabbe – å sette meg til bords for å nyte kveldsmaten, uten å sjekke hvem sin plass jeg satte meg på.

Her er det likevel bare god stemning, og selvsagt fant Arne Dirdal en ny plass å spise blomkålsuppe denne kvelden.

Men det er rart hvordan vi mennesker er skrudd sammen av vaner og faste mønster. Folk setter seg på “sin” plass rundt  møtebordet, står opp til faste tider og har noenlunde faste mønster ellers. Kanskje gir det oss en trygghet og forutsigbarhet som forenkler hverdagen.

Brakkene på Lutelandet ligger bare et steinkast fra anlegget. Det har tidligere vært fiskemottak, og i forbindelse med Yme-jobben var det mange folk innlosjert her over lengre tid. “Leirklumpen” er navnet på brakka, hvor man samles for litt sosialt før leggetid. Her er TV, et par vektapparter og et biljardbord. For de som er slitne etter dagens innsats, trekker man seg tilbake etter middagen og går på rommet.

– Det er den som har fjernkontrollen som bestemmer hva vi skal se på, sier Kjell Ove Vold. Det betyr i praksis at ingen vil ha kontrollen, forklarer bergsprengeren. Han har vært på reisejobber de siste to årene, og stortrives.

– Vi arbeider og står på hele dagene, og det er sosialt og morsomt på kveldene, forteller han.

Nest størst hotell i Florø

Noen av prosjektene går over et par år, mens andre er mer kortvarige. For eksempel har byggingen av Guleslettene Vindpark rett nord for Florø pågått kontinuerlig over en periode på 2,5 år. Her har det vært så mye mennesker i aktivitet at brakkeriggen med 97 rom i praksis er det nest største hotellet i Florø, bare tre rom mindre enn det største. I spisebrakka er det egne kokker, og den dagen jeg er på besøk serveres kyllingbryst, stekte poteter, grønnsaker og frukt med vaniljesaus til dessert.

Til sammenligning har vi tre personer som jobber for Veidekke i Hyllestad og som bor i en privat leilighet over en garasje. Der trives de godt, og ordner seg selv med alle måltider. På Haramsøy rett nord for Ålesund leier vi kontorlokaler hos et lokalt maskineringsfirma. Avtalen inkluderer også frokost og lunsj, mens en lokal kafé leverer middagen. Det er ikke bare innleide  entreprenører som får penger i kassen via oss, men også matvareforretninger og overnattings- og serveringssteder.

I Hyllestad borer, sprenger og knuser vi stein for Veidekke, hyllestad pukk. Halvparten av massene går rett til eget asfaltverk i bruddet.

– Den lokale nærbutikken her på Lutelandet har doblet omsetningen på det som vi handler i løpet av ei uke, sier Olve Østebø. Han er stedlig ansvarlig for vindparkutbyggingen på Lutelandet. Han var bare 15 da har fikk sin første lønning av TS’en. Og om vi ser bort fra et par måneders pause for å tilfredsstille nysgjerrigheten på om gresset er grønnere på andre siden, har han vært i Stangeland siden. Det er nå gått 36 år, og Olve kan skilte med oppdrag som spenner fra flyplassen på Sola, Shell-raffineriet og ikke minst de store prosjektene Dobbeltsporet og Eiganestunnelen.

– Jeg har mye å takke Sverre Nergaard for, sier han tankefullt og ler litt av seg selv samtidig. Jeg har visst vært her så lenge at noe av det jeg har vært med å bygge, også er revet ned igjen.

Eiganestunnelen er overlevert og Ryfast er åpnet, og nå er altså Olve på reisejobb.

– Det er spennende, sier Olve når jeg spør om hvordan det er å være på reis. Det var det samme svaret jeg fikk av bergsprenger Vold. Men hva er spennende egentlig? Det kan jo ikke bare være det sosiale.

På Haramsøy, ei øy som ligger rett nord for Ålesund, møter jeg driftsleder Terje M. Salte. Her er de de godt i gang med adkomst- og vegnettet til åtte vindturbiner for byggherre Zephyr. De fleste har fått med seg at prosjektet har fått mye oppmerksomhet, både i pressen og i sosiale medier. Det påvirker selvsagt vårt mannskap ute i felt, og håndteringen av  publikum som er negative til prosjektet vårt er også en del av oppgaven som skal løses.

Terje har litt samme historien som Olve. Han har vært ansatt i TS siden 1990, ble nysgjerrig og hadde en periode i andre virksomheter. Heldigvis for oss var ikke graset grønnere på andre siden.

Så hva er det egentlig som er spennende med å være på reisejobb, utenom at man «slipper» alle forpliktelsene hjemme for en periode? Olve, som forresten er blitt bestefar, sier det å være borte fra barnebarna er nedsiden med reisejobben for hans del. Terje trives med prosjekter i hagen, og bruker friperioden til å ta igjen det som er forsømt.

Det er summen av mange faktorer.

Å bygge kompetanse

På Lutelandet kjører Olve og meg ned til kaien. Området er digert, og her blir kontainerne våre bitte små. I en av dem treffer jeg igjen Rune Tjelta. Normalt kjører han hjullaster, men i dag presser han slanger i en fullrigget Hydroscandcontainer.

– Jeg har søkt mye informasjon selv, pratet med kollegaer og vært på kurs hos Hydroscand, får jeg vite når jeg spør om det er normalt at en maskinfører også kan presse slanger. Han har også litt mekanikererfaring, og bistår med service og vedlikehold når det trengs. Han viser meg en slange hvor armeringen har sprukket opp. Den er byttet i tide.

– Det er mange som er flinke med å kontrollere utstyret sitt hver dag, men det er spesielt viktig på reisejobber at maskinførere
kan litt selv, sier Olve. Han bruker slangebrudd som eksempel.

– Slangene må byttes før det kommer lekkasje. Det handler først og fremst om hensynet til miljøet samt unngå oljesøl, men  også minst mulig nedetid på maskinen, sier han. Alle må ta ansvar for egen maskin, vi kan ikke lene oss på servicevognen som vi har tilgang til hjemme.

Det er nemlig slik at anleggene som ikke er lokale, har ofte store avstander – ikke bare til eksterne tjenester, til eksterne tjenester, men også til fasilitetene på Soma og servicemekanikerne. Det er ikke bare avstandene og tiden som spiller inn, også økonomien er en viktig faktor.

– Vi har hverken tid eller råd å vente på at andre skal hjelpe oss, forteller Olve. Det er derfor viktig at vi har folk som Rune med oss på anleggene, som er motivert til å lære seg nye ting og løse oppgaver vi har behov for. Det gjelder både planlagt arbeid, men også uforutsette aktiviteter som krever improvisasjon.

Både Terje og Olve er opptatt av å bli kjent med mannskapet sitt, finne ut hvem som fungerer godt i lag og hva hver enkelt er interessert i. På samme måte som vi som selskap har et omdømme, får grupper og enkeltpersoner det samme. Prosjektleder Per Svendsen er den lederen i Stangeland som har hatt flest reiseoppdrag, og han er ikke i tvil:

– Vi kan ikke sende hvem som helst på reisejobb. Det passer for folk som er selvstendige, som er løsningsorienterte og som bidrar det lille ekstra for å nå målene, sier Svendsen.

Løsninger og effektiv anleggsdrift

Terje inviterer meg med i pickupen, og vi snirkler oss opp en gammel jordbruksveg opp til toppen av Haramsøy. Vi nærmer oss Martin Stokkeland som spenner av matjord og sorterer stein som skal brukes for å bygge veg. Terje forteller at her, ved turbin nr 7, har Stangeland overfor byggherre og Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) foreslått et nytt steinuttak. Jeg lurer på hvorfor, når det allerede er et brudd på anlegget.

– Vi leste en geologirapport fra området, og når jeg observerer området, ser jeg at bøndene har slitt med å dyrke akkurat her, forklarer han og peker mot området hvor Stokkeland og hans CAT330 arbeider. Sammen med Per Svendsen og anleggsleder Olav Brynjulfsen fremla de forslag til byggherre og NVE. Forslaget om nytt brudd ble godkjent. Gevinsten er bedre pukk,  mindre internkjøring på anlegget og mer effektiv fremdrift.

Akkurat, ja, tenker jeg, og får enda en grunn til å bli imponert både av Terje, men også av driftslederrollen.

– Det er utfordrende, men vanvittig kjekt når vi finner gode løsninger, sier Terje. Legg spesielt merke til at han sier vi. Han er  opptatt av involvering, og lederstilen åpner for at laget hans er trygge på å komme med ideer og løsninger som gjør at  anlegget drives enda mer effektivt. Men tross alle gode ideer styrer han jevnt og stødig, og som maskinkjører Hallgeir Moen sier:

– Terje er en type leder som får gamle bikkjer til å gjø. Det sier han med et glimt i øyet, og anerkjenner at ved en positiv fremtoning og god dialog får alle på prosjektet til å dra lasset sammen.

Brette opp armene som et lag

På grunn av motstanden på Haramsøy er ikke fremdriften så effektiv som Terje liker. Hos Olve på Lutelandet derimot går det i et forrykende tempo.

– Vi fikk ikke kommet i gang da vi skulle, men nå har vi hentet inn det tapte, sier bergsprenger Kjell Ove Vold. Vold har vært mye på reis, og jobber ofte på flere anlegg samtidig. Sammen med makkeren på Lutelandet, Joakim Sunde, detonerer han  salver flere ganger daglig mens andre fortløpende bygger vegnettet. Det skjer mye på en gang her. Lastebil og dumper kjører fortløpende med masse og pukk mellom depot og vegbygging, mens valsen sikrer gode kjøretraseer uten humper, hull og  stein. God gang og rene symfonien, altså.

Hvordan vet dere om dere er foran eller bak skjema, lurer jeg på? Olves jobb er å planlegge arbeidet, og han har full kontroll over framdriften.

– Før oppstart av ny arbeidsuke prater vi om hva som ble gjort forrige tur, og hvilke forventninger det er før hjemreise, sier Olve. Folk er motivert og gjør en god jobb, det ser jeg av hva som produseres sier han og forklarer:

– Det er min jobb å få alle de flinke folkene jeg har med meg til å prestere sammen og samtidig ha det gøy. De er foran skjema på Lutelandet, og det er en prestasjon de er tydelig stolt av. Det handler om å være en del av et lag som bretter opp ermene og sammen presterer. Jeg lar meg imponere, og er ikke minst takknemlig fordi de lar meg bli en del av den stoltheten.

På Haramsøy er også Terje opptatt av at alle skal være delaktige i fremdriften. Hvordan ellers skal de vite om de gjør en god jobb eller ikke, undres han.

– Det er i dialog med utførende personell at de gode forslagene kommer, sier Salte. Det går på trasévalg og løsninger  undervegs i prosjektet. Gode innspill går man også glipp av dersom man ikke har en åpen, god dialog med alle i prosjektet, sier Terje, som erkjenner at han drives av prestasjoner og drivkraften i å bygge noe.

Viktig med innleidde

I grove trekk kan man si at Stangeland kan være selvforsynt med de fleste tjenester selv. Det gjelder ikke typisk betong- og asfaltarbeid, men våre kjerneområder. Likevel er det en strategisk beslutning å leie inn, og bidra til lokalt næringsliv i de  områdene hvor vi har oppdrag.

I skrivende stund har vi leid inn Myklebust Entreprenør og Hardanger Fjellboring på Lutelandet, mens på Haramsøy har vi engasjert Aakre Anlegg, Husteli og Valde Transport.

– Det er viktig å bidra til lokal verdiskapning,  sier Olve. I tillegg er det til stor nytte for Stangeland som får tilgang til lokal kompetanse som kan gå både på geologi og løsninger.

– Vi er ekstremt dyktige på mange områder, men det er mange dyktige entreprenører rundt om i landet vårt, skryter Olve av de som vi leier inn.

Terje forteller at det er også en del av hans rolle som driftsleder: Å finne gode, lokale leverandører som vi kan spille sammen med.

– Å inngå kontrakter med leverandører er en del av jobben min, sier Terje og bekrefter at han verdsetter nettverket sitt. Man opparbeider seg relasjoner over et større geografisk område, og en kan rådspørre seg med flere når det gjelder referanser og hvem som er gode å leie inn på ulike fagområder ellers i landet også.

– Når alt kommer til alt, er det en ganske oversiktlig bransje, sier driftslederen.

Og Terje har rett. Alt vi gjør blir observert og vurdert, enten oss som selskap, en prosjektgruppe eller enkeltpersoner. På Haramsøy fikk jeg endelig litt tid sammen med senior HMS-KSkoordinator Gunnar Skogesal.

Han foretrekker større  utbyggingsprosjekter, gjerne på reis, og forklarer:

– Reiseprosjektene er ofte store, og avstanden til støttefunksjoner som vi har på Soma øker kompleksiteten i oppgavene,
sier han. Gunnar har erfaring fra flere selskaper på større utbyggingsprosjekt, og han er ikke i tvil om hva som betyr mest for ham.

– Det gir meg en god følelse, og jeg blir motivert av å jobbe som et team og finne løsninger sammen. Kollektivt bryr vi oss om målene, oppgavene, kundene, hverandre. Kort sagt, vi bryr oss, forteller han.

Det er en bonus at han i avspaseringsperioden kan dyrke interessen for jakt og friluftsliv. Terje fordyper seg i hageprosjekter  hjemme på Nærbø, mens Olve har kvalitetstid med barnebarna.

Jeg sitter igjen med mange inntrykk og en ydmykhet over hvor åpne kollegaene mine er. Sammen løses utfordringer, stolte  prestasjoner og kanskje viktigste av alt: Vi deler øyeblikk og historier sammen som kan fortelles i mange år fremover.

«Dokke æ jille!» Hilsen Tove

Saken ble først publisert i Stangeland magasinet nr 123/desember 2021. Du kan lese det her.